Meget er forskjellig, men det er utenpå.

Englene jeg har rundt meg, sender sanger til meg  når jeg er i stillheten. Det er ånden som snakker til meg. Det er sånn de startet å kommunisere med meg, når jeg åpnet meg opp til den åndelige delen. Jeg kan høre musikk når jeg går alene i skogen eller under meditasjon. Musikk som er kjent for meg og musikk som er helt ukjent for meg. Alt fra barnesanger, salmer, folkesanger og popmusikk, må jeg tyde og finne ut hvorfor de kommer til meg. Hver sang har en betydning og jeg må finne den. Jeg må forstå hvorfor de sender meg sangene, først da slipper de helt tak.

I flere måneder har barnesangen «Noen barn er brune» spilt i hodet på meg, rett etter møte med ulike mennesker. Vanligvis når man har en sang på hjernen spiller den igjen og igjen over en lengere periode og kanskje en hel dag, men når jeg får sanger fra åndeverden er det annerledes. «Noen barn er brune» kom kun til meg før eller etter møte med andre mennesker og den spilte kun en gang, før den forsvant. Jeg har ledd litt av det, men jeg forstår hvorfor sangen kom til meg. Jeg møter mennesker med ulik bagasje og plager. Det er en påminnelse at vi i bunn og grunn er lik, kroppen vår er stort sett lik på innsiden. Uansett hvilken hudfarge vi har, hva vi spiser, hvordan vi snakker eller hvordan vi bor. Meget er forskjellig, men det er utenpå. Den fysiske kroppen vår er laget av skjelett, sener, muskler, nerver, blod, indre organer og slikt. Stort sett er vi like inni, samtidig veldig forskjellig på utsiden, i sinnet, sjelen og i ånd.

Gang på gang forteller de meg at jeg må formidle at vi mennesker er like og at vi må leve fred og harmoni på jorda. Jeg har forstått at jeg må dele ordene de kommer med, selv om jeg syns det er skummelt å dele de offentlig. Det er sinnet mitt som kommer å lage sperringer for min indre vekst. Og sinnet skal ikke få lov til å begrense meg. Jeg vil leve mitt liv ut i fra hjertespråk,  sjelen og ånden.